Åpningen som tar for mye tid
Den vanligste feilen jeg ser hos nybegynnere, er en åpning som vokser. Programlederen vil være høflig, presenterer gjesten med hele bakgrunnen, forklarer hva samtalen skal handle om og tar en runde med små kommentarer før det første egentlige spørsmålet kommer. Gjesten sitter imens og venter, og nervøsiteten som skulle ha lagt seg, blir værende.
En åpning trenger egentlig tre ting: en kort velkomst, en setning om hva samtalen skal dreie seg om, og et første spørsmål som gjesten kan svare på uten å tenke seg lenge om. Alt annet kan komme underveis, når samtalen allerede har fått fart.
I øvelsene våre klokker vi åpningen. Mer enn omtrent ett minutt er som regel for mye, og deltakerne merker selv hvor mye lettere resten går når gjesten slipper til tidlig.
For mange temaer i én samtale
Når du har researchet godt, er det fristende å få med alt. Resultatet er en samtale som hopper fra tema til tema, der ingenting får tid til å sette seg. Gjesten rekker aldri å utdype, og lytteren sitter igjen med et inntrykk av overflate.
Velg to eller tre temaer du faktisk vil bruke tid på, og rangér dem. Ett er hovedtemaet, de andre støtter det. Resten av researchen er ikke bortkastet: den gir deg trygghet til å la samtalen gå dit gjesten tar den, uten at du mister tråden.
Skriv gjerne temaene på et ark ved siden av notatene dine, og skriv et omtrentlig tidsrom ved hvert. Det gjør det lettere å se underveis om du bruker for lang tid på det første.
Å følge manuset slavisk
Det motsatte problemet er like vanlig: programlederen leser spørsmålene i rekkefølge, selv når gjesten allerede har svart på neste punkt. Samtalen blir stiv, og gjesten merker at du ikke lytter, men venter på tur.
Strukturen skal være et skjelett, ikke et manus. Et godt spørsmål på arket er en påminnelse om hva du vil ha ut av samtalen, ikke en formulering du må si ordrett. Hvis gjesten dekker et punkt tidlig, stryk det og gå videre.
I klassen øver vi på å legge arket til side etter de første minuttene og bare kaste et blikk på det mellom temaene. Det gir en mer naturlig samtale og krever at du virkelig hører etter.
Å miste kontrollen over klokka
En samtale som er planlagt til femten minutter, ender ofte med at halvparten er brukt på det første temaet. Da må programlederen enten kutte brutalt i slutten eller strekke opptaket, og begge deler stresser gjesten.
Del opp tiden på forhånd, og ha en enkel klokke i synsfeltet, utenfor kameraet. Når halve tiden er gått, bør du være ved midten av samtalen. Er du ikke det, kan du aktivt velge hva som kuttes, i stedet for å la tiden bestemme.
Det hjelper også å si fra til gjesten i begynnelsen hvor lang samtalen er. Da vet vedkommende hva som venter, og du kan runde av uten at det oppleves som å bli avbrutt.
Avslutningen som aldri kommer
Mange samtaler slutter ved at tiden går ut, eller ved at programlederen plutselig sier takk for praten. Det kan kjennes brått, både for gjesten og for den som ser eller hører på.
En god avslutning er planlagt like godt som åpningen. Sett av tid til et siste spørsmål som samler samtalen, for eksempel hva gjesten selv mener er det viktigste å ta med seg. Deretter følger en kort oppsummering og en takk.
Øv på å gi signal om at du nærmer deg slutten, med en setning som «da har vi tid til ett siste spørsmål». Det gir gjesten ro til å avrunde, og lytteren får en tydelig følelse av at samtalen hadde en form.
Slik øver du på å unngå feilene
Feilene over lar seg rette opp gjennom repetisjon. Ta opp en øvelsessamtale, og se den én gang bare med tanke på struktur: hvor lenge varte åpningen, hvor mange temaer rakk du, og hvordan ble det avsluttet? Skriv tre korte observasjoner, ikke flere.
Gjør samtalen på nytt med én endring om gangen. Neste gang kutter du åpningen, deretter prøver du å velge færre temaer. Små justeringer er lettere å huske enn en lang liste med gode forsetter.
I kurset får du skriftlig tilbakemelding på hver øvelse, og struktur er alltid ett av punktene vi kommenterer. Det gjør at du ser mønstrene dine tidlig, mens de ennå er lette å endre.
Feilene i intervjustruktur handler sjelden om manglende kunnskap, men om vaner som snikes inn når man er nervøs. En kort åpning, få temaer, løs bruk av notatene, kontroll på klokka og en planlagt avslutning gjør samtalen tryggere for både deg og gjesten. Øv på én ting av gangen, og se på opptaket med et nøkternt blikk.
Les også
Ta kontakt
Skriv til oss: post@glamixor.no