Linnea og den første øvelsen
Linnea meldte seg på i begynnelsen av høsten. Hun hadde jobbet i en lokal forening, ledet noen møter og ville prøve seg som programleder på et lite nettprosjekt. Det hun fortalte meg første gang vi snakket sammen, var at hun var redd for stillheten. Hva om gjesten svarte kort, og hun ikke hadde noe å si videre?
Den første øvelsen i modulen Øvelser og fiktive scenarioer er bevisst enkel. Deltakeren får en gjestebeskrivelse på en halv side, en oppdiktet person med en oppdiktet bakgrunn, og ti minutter til å forberede seg. Så gjennomføres intervjuet med en instruktør eller medelev i gjesterollen, og det blir tatt opp.
Linnea brukte nesten hele de ti minuttene på å skrive spørsmål ordrett. Under opptaket leste hun dem opp i rekkefølge, nesten uten å se på gjesten. Det er helt vanlig for en første gang, og det er nettopp derfor øvelsen finnes.
Gjestetypene som gjør øvelsene ulike
Scenarioene er laget slik at hver gjest oppfører seg på sin måte. En er ordrik og tar over samtalen, en annen svarer med enstavelsesord, en tredje er ivrig etter å snakke om seg selv og ikke om temaet. Alle er oppdiktede, og det er en del av poenget: ingen skal føle at de utleverer en ekte person, og ingen trenger å være redd for å gjøre feil overfor noen.
Linnea fikk den kortsvarende gjesten som sin andre øvelse. Jeg husker at hun stoppet opp tre ganger i løpet av åtte minutter og så ned på arket. Hver gang var det et spørsmål som kunne vært besvart med ja eller nei, og som ble besvart med ja eller nei.
Å møte ulike gjestetyper i trygge omgivelser gjør at du over tid kjenner igjen mønstrene. Du lærer å kjenne igjen når en gjest trenger mer rom, og når samtalen trenger en tydeligere hånd på rattet.
Hva den skriftlige tilbakemeldingen sa
Etter hver øvelse får deltakeren en skriftlig tilbakemelding fra instruktøren. Den er bygget opp av tre deler: hva som fungerte, hva som kan prøves annerledes, og én ting å ta med inn i neste øvelse. Jeg skriver den samme dag, mens jeg fortsatt husker nyansene i opptaket.
Til Linnea skrev jeg at åpningen hennes var varm og tydelig, og at hun hadde en god stemme som ikke forsvant selv når hun var nervøs. Så pekte jeg på at spørsmålene var for ferdige. Hun leste dem, i stedet for å bruke dem som en støtte for å lytte.
Den ene tingen hun skulle ta med seg, var enkel: skriv bare fem stikkord neste gang, og la det andre komme fra det gjesten faktisk sier. Hun fortalte senere at hun skrev det med tusj på innsiden av notatboken.
Midtveis: da det begynte å løsne
Rundt den fjerde øvelsen skjedde det noe, og jeg tror ikke Linnea selv la merke til det først. Hun hadde fått en gjest som var et lokalt kunstnerskap, oppdiktet, men med nok detaljer til å virke levende. Hun hadde bare fem stikkord foran seg.
Underveis nevnte gjesten en bisetning om at hun hadde vokst opp ved en fjord og lært å tegne på et kjøkkenbord. Linnea slapp stikkordene med blikket og sa: «Hva tegnet du da?» Svaret ble to minutter langt, og det var den beste delen av hele opptaket.
I tilbakemeldingen skrev jeg bare én setning om det: dette var et oppfølgingsspørsmål, og det kom fordi du lyttet. Etter det var det ikke lenger noe som het stillhet som var farlig. Stillhet ble tid til å tenke.
Når tilbakemeldingen ikke er enkel å høre
Ikke alt var like greit. I den sjette øvelsen falt Linnea tilbake i gamle vaner, og tilbakemeldingen min var mer kritisk enn tidligere. Hun skrev tilbake at hun hadde følt seg dum etter å ha lest den. Jeg tok det på alvor, og vi tok en telefonprat om hva som hadde skjedd.
Det viste seg at hun hadde vært trøtt og hadde hastet gjennom forberedelsen. Det var ikke et tegn på at hun hadde gått bakover, men på at forberedelse faktisk betyr noe. Vi snakket om at en svak dag er en del av læringen, ikke et unntak fra den.
Jeg forsøker alltid å gjøre tilbakemeldingen konkret nok til at den ikke blir en dom over personen. Den handler om opptaket, ikke om deg. Når det går dårlig, sier den bare hvilke grep som ikke ble brukt denne gangen.
Det Linnea tok med seg videre
Mot slutten av kurset gjennomførte Linnea et intervju på tjue minutter med en medelev i gjesterollen. Hun hadde fem stikkord, en rolig åpning og en avslutning hun hadde planlagt selv. Underveis hendte det at hun tok pauser, og pausene virket bevisste.
Jeg vil ikke gi inntrykk av at hun ble en ferdig programleder. Det blir ingen av oss av et kurs. Men hun fikk et arbeidsmønster: forberede seg kort, lytte lenge og bruke det gjesten gir. Det kan hun bygge videre på, med eller uten oss.
Det er dette scenarioøvelsene egentlig er til for. De gir deg mange forsøk uten at noe står på spill, og et skriftlig spor du kan se tilbake på. Når du leser tilbakemeldingene i rekkefølge, ser du utviklingen tydeligere enn du kan kjenne den.
Linneas historie er ikke uvanlig. De fleste som begynner med øvelsene, starter med ferdige spørsmål og lærer gradvis å slippe dem. Det som hjelper mest, er å gjøre mange korte forsøk, få skriftlig og konkret tilbakemelding, og tørre å lese den med nysgjerrighet. Utviklingen skjer sjelden i ett steg, men den kan leses ut av øvelsene i etterkant.
Les også
Ta kontakt
Skriv til oss: post@glamixor.no