Slik bygger vi en intervjustruktur i praksis, fra første notat til avslutning

Når jeg forbereder en øvelse i intervjustruktur, begynner jeg aldri med spørsmålene. Jeg begynner med et blankt ark og tre rubrikker: åpning, tema og avslutning. Under hver rubrikk skriver jeg én setning om hva samtalen skal gjøre der. Åpningen skal få gjesten til å slappe av, temaene skal gi lytteren noe å følge, og avslutningen skal samle trådene.

Mange nybegynnere gjør det motsatte. De skriver tjue spørsmål på rad og håper rekkefølgen finner seg selv. Resultatet blir ofte en liste som leses opp, ikke en samtale. Arket med tre rubrikker tvinger deg til å bestemme formen først, og da blir det lettere å se hvilke spørsmål som faktisk hører hjemme.

I kurset viser vi dette arket på første økt om struktur. Deltakerne får et fiktivt gjesteprofil og fyller ut de tre rubrikkene på ti minutter, uten å skrive et eneste ferdig spørsmål.

Jeg bruker åpningen til tre ting: å si hvem gjesten er, å fortelle kort hva samtalen skal handle om, og å stille et første spørsmål som gjesten kan svare på uten å tenke seg om. Et lett første spørsmål er ikke bortkastet tid. Det gir gjesten en følelse av å lykkes, og den følelsen bærer videre inn i vanskeligere temaer.

Vi øver på å si rammen høyt før opptak: hvor lenge vi tar opp, at gjesten kan stoppe og ta en setning om igjen, og hva som skjer til slutt. Det høres selvsagt ut, men i øvelsene ser vi hvor mye roligere gjester blir når de vet hvordan kvelden går.

Instruktørene filmer åpningene, og klassen ser på dem sammen. Vi ser etter blikk, tempo og om presentasjonen av gjesten er så kort at den ikke stjeler tid fra samtalen.

• Presenter gjesten med to eller tre fakta, ikke hele cv-en
• Si hva samtalen skal handle om i én setning
• Start med et spørsmål gjesten kan svare på uten forberedelse

Til en samtale på tjue minutter anbefaler jeg tre temaer, sjelden flere. Hvert tema får en kort overskrift på arket og to til tre mulige spørsmål, men bare ett er skrevet ut som startspørsmål. Resten er reserver. Når gjesten sier noe interessant, vil du heller følge det enn å lete etter neste punkt på listen.

Rekkefølgen på temaene har betydning. Jeg legger gjerne det mest personlige eller krevende midt i samtalen, etter at gjesten har varmet opp, men før tiden begynner å presse. Siste tema bør være noe som lar seg runde av, slik at du ikke må klippe en viktig tanke i to.

I øvelsene lar vi deltakerne bytte rekkefølge på temaene og spille samtalen to ganger. Forskjellen er ofte tydelig: den samme gjesten virker åpen i den ene versjonen og avventende i den andre.

Tid er den delen som gjør flest nybegynnere urolige. Min metode er enkel: jeg setter et omtrentlig tidspunkt ved hvert tema og legger klokken der jeg ser den, men ikke der gjesten gjør det. Et blikk på klokken mellom to spørsmål merkes knapt. Et blikk midt i et svar merkes alltid.

Når tiden går for fort, kutter jeg et tema heller enn å haste gjennom alle tre. Det betyr at jeg på forhånd må ha bestemt hvilket tema som kan falle bort. Det er en del av forarbeidet som deltakerne ofte hopper over, og som vi derfor krever på arket.

Vi øver også på å avbryte vennlig. En setning som «Det vil jeg gjerne høre mer om, men la meg først ta det siste temaet» koster ingenting og beskytter både gjesten og tidsplanen.

• Sett omtrentlige tider ved hvert tema, ikke ved hvert spørsmål
• Bestem på forhånd hvilket tema som kan kuttes
• Øv på én høflig setning for å lede samtalen videre

Avslutningen får for lite oppmerksomhet i de fleste utkast. Jeg planlegger den like nøye som åpningen. Et godt siste spørsmål er ofte et som ser fremover eller lar gjesten si noe de ikke fikk plass til: «Er det noe du hadde forventet at jeg skulle spørre om?» fungerer overraskende ofte.

Etter det siste svaret takker jeg, sier kort hva som kommer til å skje med opptaket, og slutter før det blir ukomfortabelt. Mange vil gjerne oppsummere hele samtalen, men en lang oppsummering virker som om du ikke stolte på at lytteren fulgte med.

I klassen ser vi på avslutningene som egne små klipp. Deltakerne lærer å kjenne igjen når en samtale er ferdig, og å tørre å stoppe der.

Etter hver øvelse får deltakeren skriftlig tilbakemelding, og den som oftest kommer tilbake, handler om struktur: for mange temaer, en åpning som tar for lang tid, eller en avslutning som mangler. Det er ikke feil man gjør av uvitenhet, men fordi man har lyst til å få med alt.

Jeg ber derfor deltakerne stryke en tredjedel av arket før de går inn i neste øvelse. Det virker brutalt, men nesten alle opplever at samtalen blir bedre med mindre å holde styr på.

Strukturen er ikke et korsett. Den er noe du kan stole på nettopp slik at du tør å forlate den når gjesten sier noe verdt å følge.

• Stryk en tredjedel av planen før neste øvelse
• Les arket høyt og sjekk at hver rubrikk har en klar jobb