Filmet øvelse eller levende tilbakemelding: hva lærer du mest av foran kamera

I modulen Kommunikasjon foran kamera arbeider vi med stemme, kroppsspråk og blikk. Det som skiller de fleste deltakere, er ikke talent, men hvordan de øver. Her sammenligner jeg to opplegg vi bruker i klassen i disse høstukene: å se gjennom sitt eget filmede opptak alene, og å få vurdering fra instruktør og medstudenter rett etter at du har snakket.

Begge deler har sin plass, og mange spør hvilken de bør prioritere når tiden er knapp. Svaret avhenger av hva du trenger å finne ut. Noen trenger først og fremst å se hva de faktisk gjør med hendene og blikket. Andre trenger å høre hvordan budskapet kom frem til en annen person.

Jeg er instruktør i studioarbeidsflyt, og ser daglig hvordan deltakerne reagerer på de to formene. Det gir meg et ganske tydelig bilde av hvor hver metode fungerer best, og hvor den kommer til kort.

Ved selvvurdering filmer du et kort opptak på ett til to minutter og ser det i stillhet. Styrken er at du ser det uten filter. Du oppdager at blikket glir ned mot notatene, at du vugger på føttene, eller at stemmen stiger mot slutten av hver setning. Slike vaner er nesten usynlige mens du snakker.

Svakheten er at de fleste ser på seg selv med streng blikk. Mange fester seg ved utseende eller en liten forsnakkelse og overser at poenget gikk klart frem. Uten en ramme for hva du skal se etter, ender selvvurderingen lett som en liste over ting du misliker.

Metoden fungerer best når du har et lite og konkret spørsmål med deg, for eksempel: hvor ofte ser jeg inn i linsen, og hvor ofte ser jeg bort. Da blir opptaket et målebånd, ikke en dom.

• Gir ærlig innsyn i vaner du ikke merker selv
• Kan gjøres alene, når det passer
• Krever et konkret observasjonsspørsmål
• Fare for å bli for hard mot deg selv

Ved klassevurdering snakker du, og de andre sier hva de la merke til. Her får du det motsatte av selvvurderingen: ikke hvordan du ser ut, men hva som nådde frem. En medstudent kan si at hun mistet tråden da du hevet tempoet, eller at du virket mest til stede når du fortalte om noe du brydde deg om.

Det er også her du lærer å gi tilbakemelding, noe en intervjuer og programleder trenger hele tiden. Du merker at presise observasjoner hjelper mer enn generell ros, og at det går an å være direkte uten å være brysk.

Ulempen er at situasjonen kan føles utsatt, særlig de første gangene. Noen holder igjen, og tilbakemeldingene blir pene men lite nyttige. Instruktøren må derfor sette rammer, som å kommentere ett forhold om gangen.

Når jeg sammenligner deltakere som i hovedsak har øvd alene med dem som har fått mye klassevurdering, ser jeg et mønster. De som øver alene, blir raskt bevisste på detaljer, men de justerer ofte for mye og ender med et anstrengt uttrykk. De som får klassevurdering, blir mer naturlige, fordi de får bekreftet hva som allerede fungerer.

Samtidig har klassevurdering en grense. Den fanger opp helhetsinntrykket, men glipper på små mønstre som bare opptaket viser, som gjentatte fyllord eller blikk som forsvinner i tredje setning.

Derfor handler spørsmålet sjelden om enten eller. Det handler om rekkefølge, og om å la hver metode gjøre den jobben den er best til.

• Alene: oppdager mønstre og vaner
• Klassen: avdekker hva som faktisk virker
• Sammen: gir både detalj og helhet

Min anbefaling er å starte med klassevurdering og bruke selvvurderingen som oppfølging. De første øvelsene bør handle om å bli komfortabel med å snakke mot et kamera mens andre ser på. Da får du tidlig et inntrykk av hva som allerede fungerer, og du slipper å bruke krefter på å fikse ting som ikke var problemer.

Når du har fått noen runder med tilbakemelding, ser du opptakene dine med et annet blikk. Nå vet du hva du skal se etter, og du kan gå løs på ett enkelt forhold om gangen: blikket, tempoet eller hendene.

Har du lite tid, er ett filmet opptak med påfølgende klassesamtale mer verdt enn tre opptak du ser alene uten tydelig spørsmål. Det er et realistisk valg for de fleste nybegynnere.

Et enkelt opplegg er å velge ett fokus per uke. Første økt: snakk i halvannet minutt om et tema du kan godt, og la klassen kommentere bare blikk og tilstedeværelse. Etterpå ser du opptaket alene og noterer tre observasjoner, ikke flere.

Neste økt gjentar du øvelsen og prøver å endre bare én ting. Sammenlign de to opptakene. Ofte er forskjellen liten, men tydelig nok til at du ser hva som flytter seg når du justerer.

Dette er øvelser, ikke en prøve. Målet er å bli tryggere og tydeligere, ikke å bli feilfri. Ingen av metodene lover noe bestemt utfall, men jevn øving gir de fleste en merkbar ro foran kamera.

• Ett fokus per økt
• Maks tre notater etter opptaket
• Gjenta øvelsen og endre bare én ting